Hvor mange ganger kan du selge sjelen din for en lønnsslipp før du blir tom – og før “masken” sitter så fast at du ikke klarer å ta den av?
Etter å ha fått et par gode slag i ansiktet har jeg blitt veldig interessert i valg. De personlige valgene våre som til sammen blir det livet vi lever.
Seriøst!
Hadde jeg vært en bad guy og fått for meg å manipulere et annet menneske, ville jeg gått etter valgene deres.
Det er som rattet i en bil…
Vil du påvirke hvor bilen kjører trenger du tilgang til rattet.
Selv har jeg førstehånds erfaring i å velge feil. Jeg trodde jeg valgte det som var rett og riktig…
..men det var ikke riktig for meg.
En historie fra virkeligheten
Personlig er min mest smertefulle erfaring med tematikken i dette brevet noe jeg erfarte i arbeidslivet for en del år siden.
Jeg representerte en stor og tung næringslivsaktør. Jeg hadde kommet gjennom alt av screening, vunnet over alle mine konkurrenter og var nå ute hos en kunde der jeg var deres drømmekandidat.
Den som scoret høyest av alle på kriteriene de hadde satt.
Problemet, som ganske snart ble klart for meg, var at de hadde løyet – muligens for seg selv også. Jeg peker ingen fingre her, men det denne kunden egentlig trengte, var noe helt annet en det de hadde bedt om.
Dette var en ubehagelig oppdagelse for meg på det tidspunktet. Det å gi beskjed om at jeg ikke hadde de faktiske oppgavene som spesialfelt, klarte jeg ikke.
Til det hadde jeg fått høre for mange ganger om en konsulents prioriterte løsning i alle typer vanskeligheter:
“Fake it till you make it”.
…en universalløsning som visstnok gir smarte konsulenter tid til å catche up, lære det som trengs on the fly og lande et suksessfylt prosjekt uavhengig av forutsetninger.
Det var i hvert fall slik jeg hadde skjønt det.
Kaste inn årene ville derfor vært å svikte min arbeidsgiver.
Enhver konsulent vet at å si fra seg inntekt for å havne “på benken” og bli en kostnad igjen, det er en dårlig plan.
Så jeg “faket det”.
Det vil si – jeg prøvde å lære. Så fort som mulig (og jeg lærer fort!!), men dette ble for mye for meg.
Jeg strakk meg til bristepunktet. Og til slutt brast det. Jeg havnet i ambulanse rett til Ullevål for en hasteoperasjon for å berge synet mitt.
Netthinneavløsning.
Blind neste, liksom.
Moralen i historien er at det sjelden er bærekraftig over tid å spille et spill, late som du er noe du ikke er, tilpasse seg miljøer og forventninger som ikke harmonerer med den vi faktisk er.
Autentisitet er mangelvare. Med AI sitt inntog blir dette enda verre.
Skal du vinne i livet over tid, må du spille på lag med deg selv. Dine medfødte talenter. De skillsa du har tilegnet deg som du elsker å bruke.
…alt det andre må du bli kvitt. Snarest!
- For noen kan dette bety de må skifte jobb, fordi oppgavene eller kulturen på arbeidsplassen er helt feil for dem. Og de vet det. De later bare som det ikke er tilfelle eller de tenker at “jeg må da bare stå i det”.
- For andre betyr det å endelig høre på sin egen stemme og ta action – for de vet innerst inne veldig godt hva som må gjøres. De har bare ikke villet ta valget ennå.
- For en del betyr det å starte for seg selv. Gjelder dette deg, vet du det. For “normale” mennesker tenker aldri på å starte for seg selv 🙂
Det er tøft å være autentisk i næringslivet.
Men det er minst like viktig der som i alle andre deler av livet.
Og hva med synet mitt og moralen i historien?
Flinke leger fikset øynene mine, jeg ser fremdeles som en ørn. Men dette var ikke nok til at jeg lærte leksen min om det å leve og virke autentisk, med integritet til meg selv.
Det skulle ta mange år før den endelig tikket inn i hodet på meg…
Kjøper du falsk kapital?
La meg grave litt. Jeg liker det. Som med trøfler og gull – det er sjelden det ligger på bakken…
Falsk kapital er noe vi “kjøper” eller “låner” når en del av oss selv ikke opplever oss som god nok. La meg konkretisere.
Du søker en jobb. Det er prestisje involvert. Du trenger denne jobben, ønsker denne jobben, det kribler i magen, det er skremmende – spesielt å eventuelt ikke få den.
Hva gjør du?
- Forbereder deg.
- Leser deg opp på råd om jobbintervjuet.
- Diskuterer strategi med kloke venner.
- Prøver å bygge så mye rundt ditt kandidatur som mulig
Vi har vel alle vært der. Men legger du merke til hva dette egentlig er?
En konkurranse. Eller verre – et fesjå!
Du gjør alt du kan for å sminke kua (eller feet, alt ettersom)
Du går i marketing modus – og alle vet at markedsføring handler om å lyve til du lykkes. Om å overtale, trikse og påvirke. Lirke og lure.
Under alt dette er det noen ting som pågår i sinnet din uten at du nødvendigvis kan sette ord på det:
Er jeg god nok? Er jeg flink nok? Får jeg til dette?
I samme åndedrag, et par etasjer lenger nede i sinnet ditt…
…og hva om ikke? Hvis jeg feiler nå, hvis jeg ikke blir valgt – da er det kanskje riktig da det jeg innerst inne er redd for…at jeg ikke har så mye verdi. At jeg kanskje ikke er så lett å like. At jeg kanskje kan ende alene og dø ensom.
Det er skremmende, og driver oss rett i armene til…
Selvmarkedsføringens illusjon
Vi er redd at vårt rå, autentiske selv ikke er godt nok. At det ikke passer inn i det den andre “ønsker seg”, eller foretrekker.
Ser du hvordan ideen om å være autentisk og ekte med en gang begynner å vakle?
Kjenn etter – er det ikke veldig mye viktigere å passe inn? Høre til?
Er det ikke mye mer å tjene og vinne på det, heller enn å “bare” gjøre det som er riktig for deg selv?
Det er bare å spole rett tilbake til min historie her. Kunden hadde sagt hva de trengte, selv om det var klart de trengte noe annet. Min leder hadde sine inntjeningsmål å holde styr på.
Alle hadde et behov for at dette var rett og riktig.
Det var på et vis mitt ansvar å sikre at det ble det!
Så der står vi i står i forskjellige situasjoner og tilpasser oss, justerer og polerer, trekker fra og legger til i håp om å passe inn i det vi tror er den andres bilde av en perfekt kandidat.
I håp om å passe inn, dekke opp og levere!
Vi er ansvarsfulle, ikke sant? Men er vi autentiske? Tar vi vare på vår egen opplevelse? Eller selger vi ut fordi “vi er i en situasjon”.
Skal enhver situasjon veie mer på vektskåla enn vårt eget liv og hva vi får ut av det?
På date er det samme regla – hva om den andre ser vårt sanne jeg og takker nei?
Huttetu!
Om det vi presenterer til den andre er en polert versjon der vi selv ikke har så mye skin in the game, er det lettere å håndtere å bli valgt bort.
Så vi forbereder oss, lærer sjekkereplikker, lager en bunke med ice breakers og legger en plan. Hva skal jeg si, i hvert fall ikke si. Trygge emner. Lærer oss noen nye vitser – kan jeg få henne til å le er jeg halveis i mål etc etc.
Det vi driver med er på mange måter marketing. Selvmarkedsføring, for å være presis…
Det er en tynn linje mellom et godt innsalg og en fake livsløgn.
I praksis bruker vi markedsføringen til flere ting, blant annet til å kle på oss et skall for å tåle å bli avvist.
Enten det er på jobben eller daten.
Men vi faker ikke fordi vi er redde for å mislykkes –
vi faker fordi vi er redde for at det vi faktisk er, ikke skal være nok.
Den omvendte frykten
Alle tenker de er redde for å bli avvist.
Det blir mest riktig om du setter det på hodet.
Det som plager oss mest er årsaken til at vi blir avist.
“Du har ikke nok erfaring innen dette feltet” eller “den vi gikk for hadde bedre karakterer” er greit å håndtere.
Det å bli evaluert etter egenskaper (to bein, to hender, ett hode, 7 års erfaring, 4,6 i snitt) er å betrakte som normal konkurranse. Vi vet at i konkurranse til en med bedre egenskaper, så taper vi.
Det er mye verre med de andre grunnene….
De som kan bety at vi ikke er noe tess, at vi ikke er så verdifulle – alt som kan pirke borti den grunnleggende frykten for å ikke være trygg i gruppen, inkludert og beskyttet gjennom samværet med andre mennesker.
Vi klarer oss ikke alene.
Vi er bygd fra grunnen og opp som et sosialt individ, og trues tilgangen til gruppene vi ønsker tilhørighet i, trues vår eksistens.
Underbevisst, selvsagt,
Rosa, med gule prikker…
Dette åpner opp for å kikke på elefanten i rommet. Som vanlig er den rosa, gjerne med gule prikker.
Vi har i de fleste tilfeller ingen anelse om hva den andre parten faktisk ønsker seg, for vi har ikke spurt.
Vi tror vi vet det. Vi handler deretter.
Men hvor kommer denne forståelsen vi tror vi har egentlig fra?
Hvor kommer denne kollektive opplevde forståelse fra?
Kondisjonering!
Du har hele ditt liv vært tilknytte grupper. Familien, sangkor, speideren, fotballaget, skolen, bygda, byen. landet…listen er lang.
Alle disse har sine egne kulturer som definerer hva slags oppførsel, verdier, handlinger og bidrag som er inn eller ut. “Slik gjør vi det her”.
De færreste skjønner hvor dypt denne kondisjoneringen, alt du har lært om oppførsel, faktisk sitter i deg.
Hvor mye av deg den styrer.
For mange er det knapt noen personlighet igjen å uttrykke.
Personligheten er der, selvsagt. Under lokk.
Oppå lokket ligger en haug av innlærte regler.
Har du noen gang tenkt dette selv, eller fått denne kommentaren slengt etter deg?
—> Hva vil folk si?
En klassiker.
Om du ikke sørger for å oppføre deg på en måte som “folk”, altså dem som representerer kulturen, synes er innafor, ja da er du uttafor da? I kulden.
Spørsmålet vi alle egentlig burde stilt er – hva sier jeg?
Til syvende og sist fungerer det slik: Om vi alle tar godt vare på oss selv, lever autentiske liv og bidrar med den vi faktisk er, så vil vi være friskere og lykkeligere mennesker med mye mer å gi til samfunnet og dem rundt oss.
Bare fordi vi lever slik vi er skapt til å leve.
Men om du rir på den rosa elefanten og neglisjerer ditt indre kompass og din autentisitet, spiller det liten rolle hvor mange dater eller jobbintervjuer du “vinner”.
For når vi vinner ved å være fake, er det umulig for oss å leve et godt liv.
Når vi tar de store livsvalgene våre uten å tørre å gå inn i det som ærlige, rå og autentiske, men isteden spiller et maskespill for å beskytte oss selv – da er det ikke rart at tilværelsen blir tom og vanskelig etter hvert.
La oss stikke fingeren i jorda nå!
Vil du VINNE og få deg en fancy jobb i et firma der du må spille en rolle hver bidige dag?
Fake it til you break it, for du vil før eller senere bli så negativt påvirket av denne selvjusteringen at det er noe som sprekker.
Eller vil du akseptere å tape i de situasjonene der tapet er å foretrekke, og heller prøve flere ganger til du finner en date, en jobb eller en rekrutterer som virkelig ser DEG. Som ønsker seg DEG. Den ekte deg.
Hva vil gi deg det beste livet?
For vi spiller alle samfunnets spill, vi tenker det er smart. Vi kaller det normalt.
Vi selger en maske i stedet for oss selv. Og prisen?
Den er alltid den samme: vi mister tilliten – ikke minst hos oss selv.
