AI viser oss at vi ikke er så smarte som vi trodde – og merkelig nok kan det være menneskehetens redning.
I århundrer har vi trodd at det å tenke er det som gjør oss menneskelige. Det som gjør oss til jordens herskende art.
Vi bygde skoler for å skjerpe tanken, økonomier for å belønne den, og maskiner for å utvide den.
Vi målte fremgang etter hvor raskt vi kunne regne, hvor presist vi kunne forutsi, hvor effektivt vi kunne kontrollere.
Nå har vi lykkes.
Vi har skapt noe som tenker raskere enn oss. Og i det øyeblikket avslørte vi den store feilen i sivilisasjonens sentrum:
Vi har bygd vår verdensforståelse på intellektets alter, og med det grovt undervurdert vår egentlige styrke – bevissthet.
Speilet som ydmyket oss
Kunstig intelligens blir aldri en erstatning for det menneskelige.
Den har lært alt vi har skrevet, alt vi har forstått, alt vi har kommunisert. Basert på det kan den regne seg frem til hva som er menneskelig oppførsel, late som den har følelser og imitere en forståelse av hvordan det er å være oss.
Det er lett å tro på den, men AI er bare et speil av oss selv.
Det som er sjokkerende er:
Speilet viser oss at kognisjon alene kan automatiseres, at det vi kalte “intelligens” egentlig bare er mekanikk.
Maskinene kan nå skrive, computere og snakke – men de kan ikke føle. De kan ikke drømme. De kan ikke leve.
Å tenke er ikke det samme som å være.
AI har ikke gjort mennesket overflødig. Derimot har den gjort mennesket synlig for seg selv.
Den har ydmyket oss.
Den har revet bort vår kjæreste illusjon: at hastighet i tanke er det samme som dybde i sinn. At intelligens er det viktige.
Intellektets slutt
Den gamle verden ble bygget på intellekt.
- Analyse
- Argumenter
- Optimalisering
Det brakte oss langt, men etterlot oss ubalanserte, syke, avhengige og åndelig underernærte.
Vi kan automatisere intellekt.
Vi kan ikke automatisere bevissthet.
Det er menneskehetens skjæringspunkt.
Intellekt kan erstattes; bevissthet kan ikke.
For første gang i vår nyere historie må vi faktisk velge hvilken av dem vi vil dyrke.
Hva om AI ikke er undergang, men overgang?
Kloden over diskuteres det om AI vil utradere jobber. Om vi ender opp i samfunn der alt er automatisert og mennesker overflødige.
Jeg har sett få diskusjoner som tar for seg hva dette i videre forstand vil ha å si for menneskeheten? For den æraen vi er inne i?
Ironisk nok har vår hjerne vært så dyktig at den har skapt en enda bedre hjerne enn seg selv.
Ser du at vi ved hver oppfinnelse vi gjør outsourcer mer og mer av det vi engang var til teknikk og maskiner?
Nå har vi outsourcet intellektet, anerkjent som vårt sterkeste kort.
Det kjedelige er at alt AI er god på mister sin verdi. Raskt!
Det blir så enkelt tilgjengelig at det blir verdiløst.
- Hvorfor betale et menneske for å oversette en tekst som AI kan oversette på 30 sekunder?
- Hvorfor betale artister for å lage en sang når en AI-app gjør det på 20 minutter?
Hva betyr dette for vår fremtid?
Det menneskelige intellekt – selve fundamentet for vår sivilisasjon – er nå utkonkurrert av en raskere, bedre og billigere aktør.
Hva er da igjen av oss?
Kanskje det er inngangen til AIs tidsalder som skal føre mennesket ut av intellektets ungdom og inn i bevissthetens modenhet?
Det kan betyr at vi helt uten å ville det endte opp med å:
- bygge maskiner som kunne tenke – for endelig å lære oss å føle igjen.
- gjøre intelligens ekstern – for å kunne oppleve mer nærvær.
- automatisere logikk – for å gi plass til undring igjen.
Menneskets og vårt samfunns neste mål bør ikke være enda smartere maskiner (det kan snart maskinene fikse selv) – men dypere sinn, dypere bevissthet, mer liv.
Hvis intellekt bygget sivilisasjonen, er det bevissthet som skal avgjøre om den overlever.
Oppgaven nå er ikke å tenke raskere enn maskinen, men å være mer levende enn den.
Vi trenger å gjenoppdage det som ikke kan kodes:
Empati. Indre stillhet. Undring. Kjærlighet.
…Selve mirakelet ved å være til!
Menneskehetens historie er ikke over. Kanskje holder vi på å våkne etter en lang dvale.
Når intellektet fortrenges, blir bevisstheten synlig
AI er ikke menneskets død – men dets ydmykelse
Intellektets tidsalder er over
Bevissthetens tidsalder har begynt
