Ordene ble sagt i filmen Minority Report for over tjue år siden. Den gangen hørtes det ut som science fiction. Nå er vi der – midt i en virkelighet vi ikke lenger vet om vi styrer eller bare deltar i.
La meg hoppe rett i det: Er det lenge siden du har sett deg rundt og lurt på hva i alle dager det er slags samfunn vi har blitt del av?
For eksempel…
Når ble det helt naturlig å plassere barn, seks år gamle, i daginstitusjoner der de i all hovedsak skal sitte stille og høre på en lærer som messer til dem – helt til de blir et godt stykke opp i 20-årene?
Når ble det naturlig for voksne, dyktige mennesker å gi bort den produktive tiden av livet vårt til andre?
Når ble penger til å leve for den hellige gralen vi ofrer uendelig med forberedelser og tid for å oppnå?
Den industrielle revolusjonen trengte noe helt annet av sine arbeidstakere enn alt foregående arbeidsliv.
Vi ble plassert i uendelig lange perioder ved samlebånd inne i haller. Støynivået var nok ofte øredøvende. HMS – fraværende.
Oppgavene var så monotone at folk omtrent mistet vettet.
Da kompleksiteten i teknologien økte, vokste behovet for kompetanse. Skoleverket justerte seg inn for å levere det industrien og fremskrittet trengte.
Og her er vi i dag – fullstendige slaver av vår egen teknologiske utvikling
Samtlige av oss har nesa så permanent plantet ned i skjermen på våre smarte telefoner at vi knapt ser verden rundt oss.
Med AI innebygd er de nok smartere enn oss om få år.
Så kommer spørsmålet: Er dette et verdig liv?
Vi er tross alt mennesker – et dyr (jepp, et dyr) i en fysisk kropp, med et sinn og en sjel som trenger helt andre ting enn dopaminkick fra en mobilskjerm for å trives.
Hvor tungt sover vi?
Hvem er det egentlig som bestemmer retningen denne fremtiden vår skal gå i?
Hører jeg det vanlige svaret – «samfunnet» eller «dem»?
Så hvem er det, egentlig? Politikere? Google? OpenAI?
Eller er det DU?
For ingen tvinger deg til å følge med.
Joda, det er mye press fra alle kanter – men enn så lenge har vi friheten.
Som John Anderton i filmen Minority Report fra 2002 sa om den futuristiske verdenen han levde i:
“In the future, they won’t arrest you for what you’ve done… but for what you’re going to do.”
– John Anderton
Enn så lenge er du fri til å velge – fri til å våkne opp.
Fri til å vurdere å pensjonere smarttelefonen og ta tilbake livet ditt.
Fri til å utforske den norske fjellheimen og andre av verdens underverker.
Ikke minst – fri til å bruke tiden og evnene dine på noe du mener verden faktisk trenger.
For å gjøre den litt bedre.
For overlater vi alt til kjempene i Silicon Valley, kan vi jo bare gjette hvor vi ender.
Men kanskje er det allerede for sent å snu
For mens vi tror vi beveger oss fremover, beveger vi oss egentlig dypere inn i et samfunnssystem som allerede har bestemt kursen for oss.
Et system som lover oss frihet, men som langsomt lærer oss å tenke, føle og handle som det passer algoritmene best.
Som Chief Burgess sier i Minority Report: “It’s not the future if you can’t stop it.”
Og der ligger spørsmålet vi sjelden våger å stille:
Hvis vi ikke tror vi ikke lenger kan stoppe utviklingen – hvis vi ikke engang prøver – er det da virkelig vår fremtid?
I så fall er ikke teknologien lenger et verktøy. Den er blitt en fører.
Vi lar den velge hva vi ser, hvem vi lytter til, hva vi tror på.
Mange har allerede gitt ChatGPT ansvaret for de fleste av sine livsvalg. Andre har i den funnet en “venn” de aldri har hatt før. Noen er forelsket.
Vi kaller det fremgang, men hva om dette egentlig er en overgivelse – en kollektiv resignasjon forkledd som innovasjon?
Kanskje fremtiden ikke er noe som kommer
Kanskje den er noe vi stadig gir fra oss – bit for bit – hver gang vi lar en skjerm fortelle oss hvem vi er, hva vi skal mene, og hva som er verdt å elske.
Så jeg inviterer deg til å våkne opp.
Vi lever i en verden som fyker avgårde. Men vi kan fremdeles velge hvordan livet skal være – enn så lenge.
Og kanskje er nettopp det håpet… at vi kan stoppe det.
At fremtiden fortsatt er formbar.
Ikke ferdigskrevet.
At vi kan bruke teknologien uten å miste menneskeligheten. Bygge systemer som tjener oss – ikke eier oss.
For maskinene kan regne.
Men de kan ikke drømme.
De kan analysere.
Men de kan ikke lengte.
Det er her vår egentlige verdi ligger – i evnen til å skape mening, til å skape liv, glede, begeistring.
Det er ikke komfort som er veien til et godt liv. Derimot er det opplevelser, erfaringer, prøvelser som du vokser på og vinner over. Som skaper samhold og livskraft.
Så la oss ikke lenger kalle det naivt å ville noe ekte
La oss kalle det nødvendig.
For verden trenger ikke flere perfekte systemer eller duppeditter som skal gjøre livet “enklere”.
Den trenger flere våkne mennesker.
