Livet du lever akkurat nå – verdiene, valgene, måten du ser verden på – er ikke helt ditt. Det meste av det er arvet, ubevisst og uten spørsmål, fra menneskene rundt deg da du vokste opp. Skal du klare å bryte negative mønstre i deg selv er spørsmålet enkelt: vil du fortsette å gå i andres løyper, eller kviste din egen?
Når det handler om å bryte negative mønstre vil jeg nå snakke gjennom en klesmetafor.
For mine «skinny jeans» strammer plutselig mer enn jeg kan holde ut. Jeg valgte dem selv – men hvorfor i h****** gjorde jeg det? Er de egentlig mine egne?
For å bryte negative mønstre, må du forstå hvorfor de oppstod
Jeg er så lei av denne subtile opplevelsen av :
- å bli definert istedenfor å definere
- å bli underholdt istedenfor å underholde
- å se på folk som lykkes istedenfor å lykkes selv
- å gjøre “det riktige” istedenfor å gjøre det som er rett for meg
- å måtte spille etter regler ingen helt vet hvor kom fra
Skjønner du hva jeg mener? Ingen dramatiske greier – mer som et slags bakteppe. Jeg tror vi alle har det slik.
Det handler om å passe inn, det handler om hva vi tror er tilgjengelig for oss. Hva slags liv vi kan leve.
Hvilken utgave av oss selv vi kan være
De buksene – jeg mente det. Jeg har måtte kjøpe meg videre bukser i det siste – jeg får plutselig fnatt av trange bukser. Jeg trenger PLASS!
Ikke fordi jeg er større, men kanskje fordi jeg ønsker å bli det?
Jeg trenger plass til å leve friere.
Mennesker kjører mesteparten av livet styrt av ubevisste mentale script. Innlærte regler som hjernen vår kan bruke for å enkelt utføre oppgaver, forholde oss til repeterende hendelser etc.
Kroppen vår er bygget for å kjøre på script fordi det er enklere – den er svært energiøkononomisk.
Kroppen kvitter seg med alt som du ikke trenger. Muskler du ikke bruker? Svipp, borte er de. Ting du har lært som du ikke bruker, glemt for alltid.
At jeg kjører på script er altså uungåelig
Problemet er at jeg ikke har valg scriptene mine selv!
Jeg har kanskje valgt mine fysiske bukser, men de mentale skinnyjeansene er ikke mine egne.
Jeg bare endte opp med dem. For det var de som var tilgjengelige.
Slik ble jeg til «meg», og negative mønstre en del av meg
De jeg vokste opp sammen med var som min klesbutikk. Det de hadde i “hyllene sine” var det utvalget jeg kunne velge blant.
Sånn er det for oss alle.
Der var kanskje ingen “skjorte” som passet til meg, men den jeg fant falt i hvert fall ikke av kroppen, så jeg tok den.
“Buksene” som var der var sykt skinny. men de faller garantert ikke av.
Jeg tok dem.
Alt det vi tror er “oss selv”, er egentlig bare alle måtene å se verden på som vi ubevisst har arvet fra våre respektive omsorgspersoner, familie og venner.
De fleste av oss har aldri gjort noe for å kuratere hvordan de ser på verden. Hvordan de oppfatter ting. Hva slags linser de ser alt gjennom.
De bare ser.
Og linsene de ser gjennom bare kom, helt ubevisst, gjennom oppveksten.
Dette fungerer helt til det ikke gjør det lenger
Typisk skjer dette i 40-årene. På ett eller annet tidspunkt er det noe som begynner å murre så høyt og ubehagelig i oss at vi ikke kan ignorere det lenger.
Buksene blir trangere og trangere. Vi kjener etter hvert så sterkt på ubehag at det å bryte negative mønstre kan bli en besettelse.
Problemet er bare at de kommer tilbake. Igjen og igjen. Fordi det er noen ubevist som gjenskaper dem med en gang du blir kvitt dem. Det kan føles så frustrerende at det kan være fristende å gi opp.
Men – dette er selve livsutfordringen. Dine negative mønstre er der av en grunn, de er budbringere som fungerer gjennom smerte.
Så er det opp til hver enkelt om de vil ta opp hansken eller ikke. Livet kaller, nå har vi muligheten til å ta tak i vårt eget potensiale og gjøre oss selv til noe mer. Se under panseret for å finne de egentlige røttene til tullet vi driver med. Først da kan vi faktisk bryte negative mønstre for godt.
Men folk flest lytter ikke. De står i smerten, tenker at det er slik det er – livet. At dette er normalt og at man bare må slite med det.
Har hverdagen flere plusser enn minuser, så kan man ikke klage. Selv om det i verste fall kan bety at du misliker 49% av livet ditt.
Jeg tok opp hansken isteden.
Jeg ville ikke fortsetter å gå i løypene andre har kvistet, spesielt ikke når jeg vet de leder til steder jeg ikke vil dra.
Så jeg begynte å gjør det eneste rasjonelt fornuftige…
Jeg begynte å kviste min egen løype. Ikke den jeg arvet, men den jeg faktisk vil gå.
For veldig mange er dette overveldende i den grad de paralyseres. De går på autopilot i årevis og bare unngår problemene. Dette er bortkastet liv! Kjenner du deg igjen her anbefaler jeg deg å booke coaching med meg – la oss sammen se på det du strever med og finne veien ut. Dete r fullt mulig, men du må begynne å gå. Unnvikelse tar deg ingen steder.
Når de negative mønstrene faktisk faller
Det er krevende, skummelt, vanskelig – men også spennende, og med et så rikt potensiale at det får gullgryta ved enden av regnbuen til å blekne.
Det nye livet kommer til å føles uvant.
Men det er bedre enn alternativet:
Å dø i bukser som aldri var mine.
NB: Har du skinny jeans? Hvordan føles det å ha dem på?
