Selvdisiplin er ikke et personlighetstrekk du enten har eller ikke har. Selvdisiplin og utøvelsen av den er bare en konsekvens av å forstå hvordan livet faktisk er rigget: Det som føles godt nå, kommer med renter du må betale. Det som er ubehagelig nå, kommer med avkastning du tjener på.
Alt det verdifulle i livet krever nemlig innsats. Hele tiden.
Når du ikke klarer det, retarderer du til et bunnpunkt der lidelse er like om hjørnet. Hvorfor er det slik?
En enkel forklaring på hvordan livet er rigget og hvorfor selvdisiplin er vanskelig
Jeg har fundert over noe som jeg lenge syntes var nesten som en naturkraft. Som om jeg alltid ble trukket ned i dritten helt automatisk og uten å gjøre noe for det, men det å få noe verdifullt alltid er krevende.
Inneholder livet en slags gravitasjon mot dritten?
Så forstod jeg mer. Livet handler ikke om gravitasjon, det er en skole basert på noen økonomiske prinsipper. Det er ingen kraft som trekker meg ned i dritten og som bare «selvdisiplin» kan redde meg fra.
Hør:
Det meste som er gratis i livet, er egentlig et lån. Og akkurat som i økonomi følger lånet alltid med renter. Det som koster oss noe i øyeblikket – innsats, anstrengelse, disiplin – er investeringer som gir avkastning senere.
Dette gjelder alt:
- Det er gratis å dumpe i sofaen og se tre timer Netflix ledsaget av potetgull og cola.
- Det er gratis å overspise, droppe treningen når det regner og la være å vedlikeholde relasjonene dine.
Men rentene kommer: dårlig helse, svakhet, fedme, ensomhet, sykdom.
Det koster deg her og nå å lage sunn mat, trene, sette grenser, lære noe nytt, eller holde ved like et godt sosialt liv.
Men avkastningen er enorm: styrke, frihet, klarhet, relasjoner som varer, et godt liv.
Oppsummert så handler det på et vis om å pådra seg gjeld som du må betale renter på, og investeringer du får avkastning på.
Jeg sa det også er en skole, og forunderlig nok er det vi som er “klasserommet”. Selvdisiplin og måten vi ser på den i vårt samfunn nå, er et forsøk på å unngå å gå på skolen – men dessverre så slipper ingen av oss unna når skoleklokka ringer.
La meg prøve å forklare det med en metafor.
La oss se for oss at det inni hver og en av oss finnes fem krefter som drar i forskjellige retninger.
Kroppen
Kroppen er den mest primitive. Den lever bare i øyeblikket og vil ha det som føles godt her og nå. Den bryr seg ikke om fremtiden din. Kroppen elsker det som er gratis: potetgull, komfort, lettvinthet.
Psyken
Psyken prøver å passe inn. Den er redd for feil, ubehag og avvisning. Når du skal gjøre noe som er bra for deg – trene, endre vaner, ta initiativ – protesterer psyken. Det er ubehagelig å gjøre nye ting, gå utenfor komfortsonen, utsette seg for livet. Det føles risikabelt.
Skyggen
Skyggen er et gammelt beskyttelsessystem fra barndommen. Den bruker gamle kart i en ny verden. Den vil at du skal være liten, fordi det en gang var tryggere. Skyggen forsterker alt som holder deg tilbake. Den prøver å hindre deg i å ta risiko.
Sjelen
Sjelen er den eneste delen av deg som tenker i lange linjer. Den bryr seg om hvem du blir, ikke hva som føles godt nå. Sjelen tåler ubehag når det har mening. Den forstår at det som koster nå, er det som bygger livet ditt. At det er gjennom prøvelsene du kan få ut ditt potensiale og bli den du er ment å bli.
Vitnet
Og helt bakerst finnes vitnet – den delen av deg som observerer alt uten å bli dratt inn i det. Den som kan si: “Dette frister akkurat nå, men jeg kjenner konsekvensene. Jeg velger annerledes.”
Når du ser det slik, blir livet mye klarere:
- Kroppen gir deg det som er gratis.
- Psyken vil deg trygt gjennom dagen.
- Skyggen holder deg i det kjente.
- Sjelen vil deg fremover.
- Vitnet velger hvem som får styre.
Og her kommer poenget:
Det er sjelen som er på skole. Psyken som øver. Skyggen som er pensum. Kroppen som er testapparatet.
Vitnet er den som forteller om du lærte noe.
Er du med? La oss se for oss nå at det er slik det er, og at dete r helt ok. At du ikke trenger å være disiplinert og sterk noe sted – at noe bare er som det er (og at det er slik av en grunn)
Vi er uforløst potensiale
Jeg synes det er morsomt at Knut Nærum skrev en anti-selvhjelpsbok som heter “Sitt ned og hold kjeft” som hevder at du bør slutte å ha disse ideene om at du kan bli noe mer, for mest sannsynlig vil det aldri skje så du kan like godt spare deg skuffelsen.
Han har dessverre rett.
Folk flest finner aldri ut at jorden egentlig er en skole. De tror de “lever et liv”. uten å finne ut at det er så mye mer til det. De mener de må trene opp selvdisiplin for å holde ut, for å komme seg bort fra det som de føler drar i dem.
Det er fundamental feil infallsvinkel. Du bør heller trene opp selvdisiplin nok til å gå i deg selv og «gå på skole» så godt du kan. For der lærer du om hvem du er, du kan utvikle deg selv, og etter hvert er det ikke så vondt lenger. Etterhvert trenger du ikke frykte denne gravitasjonen som trekker deg ned i dritten lenger, for den er mye svakere.
Og du trenger ikke noe selvdisiplin for å holde deg unna det som trekker deg inn så du kan lære hvem du er.
For den som klarer å omfavne dette, så er det uendelig med utviklingsmuligheter i livet.
De fleste av dem leder innover i oss selv.
Uansett om du tror på det jeg skriver her eller ikke, er dette et faktum:
- Det som koster i dag, gir deg frihet i morgen.
- Det som er gratis i dag, gjør deg ufri i morgen.
Dette er sjelens låneøkonomi.
Og vi lever alle inni den.
PS: Er du lei av å høre beskjeden om at «sannheten er inni deg», og tenker i retning av at det er sprøyt? Book en coaching førstetime med meg og få snakke med en som mest sannsynlig har vært der du er – og funnet veien ut. La oss se om jeg kan være din guide mot svarene du søker.
