mistet seg selv

Hvorfor du ikke kan finne deg selv igjen — uansett hvor mye du prøver

Du har mistet seg selv når du støtt og stadig sier ja når du mener nei. Når du smiler når du vil kjefte. Eller ler når du vil skrike.

Og inni deg er det stille — ikke den gode stilheten, men den tomme. Du tror du er kjedelig, uinteressant og at det er noe galt med deg. Det er feil diagnose.

Du husker ikke sist du virkelig ville noe.

Du ser andre som gløder av engasjement, og husker knapt hvordan det føltes å virkelig ville noe. Dagene dine går forbi som på autopilot, det er ikke så mye som lever i deg, det er ikke så mye som er viktig. Det er ikke så mange preferanser igjen – for noe som helst.

Inni er det stille. Ikke den gode stilheten. Den tomme.

Har man mistet seg selv = ingen preferanser

Noen spør deg hva du har lyst til. Enkle ting.

Hva vil du spise til middag? Har du lyst å reise dit i sommer? Hva drømmer du om?

Og du kjenner etter — oppriktig, du prøver — men det kommer ingenting. Ikke fordi du ikke bryr deg, men fordi signalene liksom ikke sender lenger. Det er bare – tomt. Det kjennes som du har mistet deg selv, som du ikke er deg selv lenger.

Så du sier ja når de spør. Fordi det er enklest. Og fordi det ikke er noe inni som sier nei.

Så du stiller opp, idrar, hjelper og holder på for andre. Og et sted underveis merker du at dette ikke var det du ville heller.

Kanskje blir du sur og tverr mot den du sa ja til å hjelpe – for du sa egentlig ja mot din vilje. Hvorfor sier du ikke bare nei da, spør folk.

Du lurer på det samme, men det var bare ikke tilgjengelig for deg…

Du vet du lider, og du vet andre ikke nødvendigvis savner deg når du ikke er tilstede. Hvorfor skulle de… Men det verste er ikke smerten over å ha det som du har det.

Det verste er at du ikke vet hva du vil ha i stedet.

Å ha mistet seg selv er ikke diagnosen — det er symptomet

Så du trekker den eneste logiske konklusjonen.

Det er noe galt med deg. Du er kjedelig. Initiativløs. Andre mennesker vil ting — har meninger, tar plass, vet hva de vil ha — og du henger på slep.

Løsningen må være å skjerpe seg. Ta mer ansvar. Øve seg til å bli den som bestemmer.

Så du prøver ved å tvinge deg til å ta initiativ. Du sier ja raskere, bidrar mer, stiller opp oftere. Du tenker: om jeg bare gjør nok av det jeg burde ville, vil det til slutt begynne å kjennes riktig.

Det gjør ikke det.

For du kan ikke trene deg til å bli sulten når du egentlig er syk.

Det som skjer er ikke at du sier ja fordi du vil.

Du sier ja fordi noe i deg presser deg til det. En seig, malende, ubehagelig kraft inni der som sier: hopp når andre sier hopp. Smile. Stille opp. Ikke lag bråk. Det er din jobb.

Du kjenner den. Du kjenner den godt. Og du er forbanna på den.

Men du kan ikke stoppe den.

For selv når du vet at svaret burde vært nei — selv når hele kroppen protesterer — er den der. Uinntakelig. Som en slange i sivet. Den tvinger deg til å tilpasse deg, til å undertrykke deg selv, til å bli akkurat det du avskyr mest: andres dørmatte.

Og det verste er ikke at det skjer.

Det verste er at du vet det er du selv som gjør det. Og du kan ikke hindre det.

Frustrasjonen kan ta overhånd

Ikke med en gang. Det bygger seg opp — sakte, umerkelig. Oppgaven som tok lengre tid enn du trodde. Kravene som endret seg underveis. Det ene som ble til det andre. A som ble til AB og så til ABC. Frustrasjonen vokser.

Og du bærer det. Som du alltid bærer det. For det er jo deg som sa ja til å bidra.

Men et sted — et sted langt inne der du trodde ingenting bodde lenger — er det noe som ikke tåler mer. En siste, tynn flik av deg selv som har sett på lenge nok. Som har registrert hvert eneste overgrep du har påført deg selv i det stille. Som har holdt kjeft og holdt kjeft og holdt kjeft.

Og nå tenner den på kruttet.

Eksplosjonen virker uforståelig for alle rundt deg. Inkludert deg selv. Så sint «Over ingenting?», sier de. «Over en slik liten ting?»

Men det var ikke over den lille tingen.

Det var over alt det andre. Alt det du aldri sa nei til. Alt du aldri stod opp for. Det var selvoppholdelsesdrift — den siste delen av deg som fortsatt nekter å dø — som endelig skrek høyt nok til at alle hørte det.

De sier: «Hvorfor sa du ja da, hvis du mente nei?»

De har rett. Det er et himla godt spørsmål.

Men de forstår ikke at det ikke var et valg.

Når man har mistet seg selv er dette en del av hverdagen.

  • Hvordan velge når man ikke har preferanser?
  • Hvordan styre livet i en god retning uten ønsker?
  • Hvordan få et godt liv uten drivkraft og en følelse av mening?

Det er ikke rart det renner over av og til.

Du er ikke kjedelig, du er programmert til selvutslettelse

Så her er noe jeg ønsker å spør deg om:

Hva om du ikke er kjedelig?

Hva om det seige trykket som presser deg til å si ja — stemmen som sier det er din jobb å stille opp, å ikke lage bråk, å undertrykke det du egentlig kjenner — egentlig ikke er deg?

Hva om det er noe du lærte?

Ikke med vilje. Ingen satte seg ned og forklarte deg at dine behov ikke gjaldt. Det skjedde i det stille. Gjennom tusenvis av små øyeblikk der du oppdaget at det var tryggere å forsvinne enn å ta plass.

Du lærte deg å overleve i det fellesskapet du vokste opp i.

Det var smart da. Det tok deg trygt gjennom barndommen.

Utfordringen er at lærdommen fremdeles styrer livet ditt — som om du fortsatt er det barnet, og som om det fortsatt er farlig å ta plass.

Den vanligste grunnen til å miste seg selv er nettopp at du kjører overlevelsesstrategier fra barndommen på autopilot. Til du har tilpasset og utslettet deg så grundig der knapt er mer igjen. Til det føles ut som du bokstavelig har mistet deg selv – følelsen er ganske presis.

Starten var lenge før du kan huske

Alle barn er smarte. Ingen mister seg selv fordi de ønsker, så hva får barn til å tilpasse seg?

Når noe vanskelig skjer i et barns liv, leter de etter løsninger. Det er instinkt. Det er overlevelse.

Problemet er at de er barn. Uten makt, uten ressurser, uten handlingsrom. De kan ikke gjøre det en voksen ville gjort. De kan ikke forlate rommet, konfrontere situasjonen, sette grenser. De har bare ett de kan endre.

Seg selv.

Si at pappa begynner å drikke. Blir uforutsigbar. Skremmende. Et lite barn ser dette og tenker — ikke med ord, men med hele kroppen — hva om det er meg? Hva om jeg gjør meg selv mindre? Stille nok, usynlig nok, snill nok — kanskje trigges han ikke. Kanskje er jeg trygg.

Det er ikke svakhet. Det er et lite menneske som gjør det smarteste det vet med det det har. Barnet har ingen anelse om at dette kan føre til at det mister seg selv om 30 år. Hvordan skulle det vite det.

Hvor selvutslettelsen kommer fra

Barnet tror det er årsaken til det som skjer rundt det. Til at pappa drikker eller mamma er sint. Det er ikke barnets skyld. Det er aldri det.

Det er de voksne rundt det som er årsaken. Men barnet vet ikke det — for barnet har levd så kort, og er fortsatt så mye sentrum i sin egen opplevelse, at det naturlig konkluderer: dette handler om meg. Så jeg endrer meg.

Og strategien virker. Barnet overlever.

Så tar det den strategien med seg. Inn i ungdomstiden. Inn i voksenlivet. Inn i forholdet, jobben, vennskapet.

Og bruker den der også.

Du kjører samme program i dag som da du var barn

Så — basert på det vi nå vet om deg som liten og hvordan du håndterte vanskelige ting.

Hvordan tror du det spiller seg ut i livet ditt i dag?

Vi er alle styrt av et operativsystem. Et sett med programmer som definerer hvordan vi automatisk forholder oss til det som skjer rundt oss.

Partneren kritiserer deg — du krymper, går i forsvar, eller angriper. Noen trenger noe av deg — du stiller opp før du rekker å kjenne etter. Noen er skuffet — du skammer deg.

Det kjennes som valg. Det er det ikke.

Det er programmert

Og veldig mye av det ble skrevet inn i deg da du var liten. Da din eneste tilgjengelige løsning var å endre deg selv. Kna og tilpasse deg — for å kunne føle deg trygg. For å bli elsket. For å overleve det rommet du var i.

Du gjør det samme nå. Hver eneste dag. Fullstendig ubevisst. Og for hver dag mister du seg selv enda mer som resultat.

Og dette handler ikke om du hadde en god eller vanskelig barndom. Det snakkes så mye om traumer nå til dags — men det handler ikke bare om fæle ting.

En forelder som ble syk, og redselen dette skapte i et lite barn. En streng far, og strategiene barnet utviklet for å føle seg elsket av ham likevel. En familie der følelser ikke hadde et språk — og barnet som måtte finne sin egen måte å håndtere det indre kaoset på, helt alene.

Ingen hadde onde hensikter.

Men du tok med deg programmene likevel.

Tenk på det som en maskin

Hver morgen trykker du start. Og maskinen leverer — de samme reaksjonene, de samme valgene, de samme følelsene. Ikke fordi du vil det. Men fordi det er det den er programmert til.

Kritikk inn — forsvar ut. Andres behov inn — ditt eget til side. Ubehag inn — tilpasning ut.

Samme program. Samme output. Dag etter dag.

Det er ikke deg som er feil. Det er ikke en karaktersvakhet eller en personlighet du er født med. Det er bare en maskin som gjør nøyaktig det den er bygget for å gjøre — med de programmene den fikk da du var liten og ikke hadde stort annet å hjelpe deg med enn å endre deg selv.

Og her er det som faktisk gir håp:

Maskiner kan reprogrammeres.

Ikke ved å ville det. Ikke ved å forstå det intellektuelt. Men ved å først kunne se den kjøre. Ane mønsteret. Kjenne igjen øyeblikket — der, akkurat der, presset som kommer, ja-et som kommer ut før du rakk å kjenne etter.

Når du begynner å se den — er du ikke lenger bare inni den.

Og det er begynnelsen på alt.

Du ser ikke dine egne blinde flekker

Den første sprekken i oppfatningen av hvem du egentlig er, kommer ikke innenfra.

Den kan ikke det. For du kan ikke se dine egne blinde flekker. Ikke fordi du er uoppmerksom eller uintelligent — men fordi det er selve definisjonen på en blind flekk. Den er blind.

Du har levd så lenge inni maskinen at du tror maskinen er deg.

Det som skjer — når det endelig skjer — er at noen utenifra ser noe du ikke kan se selv. Ikke en diagnose. Ikke en dom. Bare et blikk som ser noe du ikke visste fantes. Og en god coach som evner å formidle det til deg.

En setning. Et spørsmål. En observasjon.

For meg var det en coach som heter Heidi som sa noe jeg aldri hadde hørt om meg selv.

Hun sa: «Med en gang du får en økonomisk utfordring går alle varsellamper i rødt, sirenene uler — og du kaster alt, hele livet, fra deg for å løse problemet. Livet og du selv går under mens du forsøker å fikse det som skremmer deg mest av alt.»

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det. Jeg hadde ikke ord for det. Men noe i meg kjente det igjen umiddelbart.

Det var ikke meg hun beskrev. Det var maskinen. Året var 2017.

For første gang stod jeg litt utenfor den og så den kjøre på full guffe.

Dette var en innsikt, den løste ingenting over natten. Men det var det første øyeblikket jeg ante at det som styrte meg ikke var meg — at det var noe jeg hadde lært, noe som hadde form og retning og en logikk jeg kunne begynne å forstå.

Og det lille, nesten ubetydelige øyeblikket — var begynnelsen på alt som skulle komme. For jeg hadde innsett at jeg var programmert. Så fra den dagen endret fokuset seg. Ikke lenger bare «jeg er ødelagt», men vels å mye «Hva er det egentlig som foregår inni meg nå?».

Du trenger ikke forstå hele maskinen for å begynne.

Du trenger bare én som kan se det du ikke kan se selv.

Noen må sette lampen rett mot det du ikke vil se i deg selv

Her er det de fleste gjør feil.

De søker innsikt. De leser, reflekterer, analyserer. De går i terapi i årevis. De tar kurs, lytter til podcaster, fyller notatbøker med innsikt. De hører på alle som hevder du kan tenke deg frisk, tenke deg bort fra å ha mistet deg selv.

Og så venter de på at forståelsen skal forvandle seg til frihet.

Det gjør den ikke.

Fordi det du trenger er ikke noen som trøster deg. Ikke noen som stryker deg med hårene og sier at alt kommer til å gå bra. Vennene dine gjør det. De mener det godt. Men de hjelper deg å bli komfortabel i det som holder deg fast.

Du trenger noen som ser hva du driver med

Du trenger en coach som setter en stor lampe rett mot det du helst ikke vil se.

En som sier — det der er et forsvar. Det der er maskinen som kjører. Det der er ikke deg, det er programmet. En som kaller deg ut på din egen bullshit, ikke fordi de er harde, men fordi de ser deg klart nok til å gjøre det.

Tenk på deg selv som en CD du legger i spilleren hver morgen og trykker play på.

Samme spor. Samme rekkefølge. Samme output.

Nå kommer noen og lager riper i den.

Den spiller ikke så rent lenger. Hakker. Stopper. Starter på feil sted. Og du kan ikke lenger bare synke inn i autopiloten — du tvinges til å være til stede. En samtale av gangen. En observasjon av gangen. Et øyeblikk der du ser deg selv utenfra i stedet for å bare være inni det.

Til slutt kan du ikke spille den CDen lenger.

Og da — først da — begynner noe nytt å ta form.

Med hvert perspektivskifte utvides mulighetsrommet ditt. Med hver sprekk i den gamle forståelsen av deg selv siver mer lys inn. Ikke dramatisk. Ikke alt på en gang.

Nok til at du begynner å skimte noe der inne som har ventet lenge på å bli sett. Observasjon er et uvurderlig hjelpemiddel for alle som har mistet seg selv.

Du er ikke ødelagt – du er tildekket

Du er ikke kjedelig. Du er ikke initiativløs. Du er ikke for mye eller for lite.

Du er på ingen måter ødelagt av det som har skjedd deg, og du er ikke dømt til å fortsette slik.

Du er bare et menneske som en gang lærte at det var tryggere å forsvinne enn å ta plass.

Og du har gjort det siden. Så lenge, og så grundig, at du begynte å tro at forsvinningen var deg. Du har mistet deg selv på veien.

Et sted under alle programmene og tilpasningene. Under alt du har lært om hvem du kan og ikke kan være — er du der fortsatt. Ikke ødelagt. Ikke borte. Bare dekket til av lag på lag av andres forventninger og egne overlevelsesstrategier som for lengst har utspilt sin rolle.

Du trenger ikke skape en ny versjon av deg selv, men du trenger å vikle deg ut av det som ikke er deg.

Det er ikke en rask prosess, og det er ikke alltid behagelig. Men det er mulig — og det begynner med én samtale med noen som ser deg klart nok til å si det du ikke kan se selv.

Hvis du kjenner deg igjen i det du har lest her, er du allerede i gang.

Det lille glimt av gjenkjennelse? Det er ikke maskinen som snakker.

Det er deg.

PS: Har du mistet deg selv og er klar for å ta livet ditt tilbake? Bestill en førstetime coaching med Geiro i dag. Jeg har vært der du er nå, og jeg fant veien ut av det. SOm din guide kan vi gjennom samtaler begynne å vikle deg ut av den virkelighetsoppfatningen du sitter i. Sammen finner vi ut hvordan din «maskin» opererer, og lagere flere og flere sprekker der solen kan skinne inn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Skroll til toppen